Rus og traumer
Skrevet av Roger Karlsen og Siv Karin Breien Johansen
En av de vanligste konsekvensene for mennesker som har opplevd traumer, er reguleringsvansker. Og rusmidler er "perfekt" for selvregulering. En rask «justering», og vips. Traumatiske hendelser kan være så mangt, men det innebærer å oppleve en situasjon som overgår den enkeltes mestringsevne og toleransevindu. Traumer utløser en rekke forskjellige stressreaksjoner som kan gi fysiske-, mentale-, og følelsesmessige symptomer. Når dette vedvarer over tid, utvikles det som kalles posttraumatisk stresslidelse – PTSD.
To typer traumer
I psykologien og utviklingspsykologien skilles det mellom type I-, og type II-traumer. Type I er enkeltstående hendelser og situasjoner som oppstår brått og uventet, som for eksempel ulykker, naturkatastrofer og dødsfall. Type II-traumer, som gjerne refereres til som komplekse traumer, er traumatiske situasjoner og hendelser som repeteres over tid, ofte av en nærstående tillitsperson. Eksempelvis kan dette dreie seg om fysisk vold, seksuelle overgrep, følelsesmessig deprivasjon eller psykisk terror for å nevne noe.
Når en kvinne kommer inn på Arken er hun ofte stresset. Det sier seg selv. Det å bli rusfri og havne på en heldøgnsinstitusjon er stressende nok i seg selv. I tillegg har hun kanskje levd i forhold med voldelige menn, hun har en livshistorie som kanskje bærer preg av mobbing, psykiske lidelser, seksuelle overgrep, prostitusjon og andre typer traumer.
Rus - et effektivt fortrengningsmiddel
Rusmidler kan være et verktøy for å holde ubehagelige følelser og minner på avstand, og er et effektivt fortrengningsmiddel. Når rusen forsvinner eller fjernes vil ofte traumatiske minner komme tilbake – gjerne sterkere enn før – og vi på Arken jobber mye med stabilisering gjennom å støtte, lytte og anerkjenner. Vi viderehenviser også til traumebehandling etter rusbehandlingen når det er et behov. Noen har behov for å bearbeide traumer parallelt med rusbehandlingen, mens andre trenger en stabil rusfrihet over tid før de er klare til å prosessere sine opplevelser.
Heve livskvalitet og selvfølelse
Traumer og rus påvirker de fleste delene av jeget. Det berører blant annet områdene tillit/mistillit, sunn skam kontra giftig skam, nærhet/intimitet kontra intensitet, tilknytning/tilhørighet, isolasjon, følelsesmessig «nummenhet», og affekt- og følelsesregulering. Mange deler av behandlingen på Arken sentreres rundt jobben med å heve kvinnenes livskvalitet og selvfølelse. Her er noen av traumenes konsekvenser som vi jobber med å stabilisere her på Arken:
- Å ikke føle seg sett og bekreftet
- Å ikke føle seg trygg/aldri kunne slappe av
- Å oppleve uforutsigbarhet
- Å bli brukt av (den) voksne for å tilfredsstille dennes behov
- Å ikke få være barn/å måtte påta seg omsorgsoppgaver som en ikke er moden for
- Å oppleve at det ikke er samsvar mellom det som blir sagt og det som blir gjort
- Å måtte holde ting som skjer i hjemmet hemmelig for omverdenen
- Å ikke få støtte til å stole på egne sanser, følelser og tilstedeværelse
Hva sier forskningen?
Utviklingspsykologien og nevropsykologien har mye forskning på dette temaet. Det som er mest relevant for rusbehandling er at de områdene som berøres mest i hjernen ved en avhengighetsutvikling, er noen av de samme som berøres ved traumer. Dette er blant annet knyttet til følelsesmessig hukommelse, motivasjon og belønning, og finnes i den delen av hjernen som heter amygdala. Rus er veldig forenklet og kort sagt en form for selvmedisineringsstrategi av ubearbeidede traumer, inntil avhengigheten utvikler seg og skaper nye traumer i seg selv.
Her er de vanligste utfordringene og problemene for mennesker som er utsatt for traumer:
- Regulering av følelser og selvregulering:
Kvinnene på Arken kan ha raske og hyppige omskiftninger av følelsesmessig art, noe som de er vant til å dempe med rus. De kan oppleve problemer med å roe seg ned uten kjemisk hjelp, eller motsatsen – at de er apatiske og ikke har ork i det hele tatt. De kan oppleve periodevis eller vedvarende nedstemthet, angst og depresjoner. De kan ha søvnforstyrrelser, spiseproblemer og besvær med fordøyelse og mage/tarm. De kan drive med selvskading. De har kryssavhengigheter. De kan reagere sterkt på lyder, lukter, smaker og syn av ting. De kan ha store triggere relatert til deres livshistorie. - Oppmerksomhetsvansker og atferdsregulering:
Kvinnene på Arken kan ha en sensitiv oppmerksomhet som er vant til å føle seg truet på en eller annen måte. De er på vakt. De kan feiltolke sosiale situasjoner og har ofte mye sosial usikkerhet og dårlig selvfølelse. Det er oftere enklere å projisere egne dårlige følelser på andre, enn å vise seg sårbar, i alle fall i starten av oppholdet. De bruker derfor ofte masker eller roller de kan. De sliter med spontane handlinger og impulsivitet uten å tenke over konsekvensene av handlingene sine. De har ofte mistillit til andre mennesker – og kanskje særskilt til menn. De har dysfunksjonelle metoder for å trøste og støtte både seg selv og andre. - Sosial og følelsesmessig fungering:
Kvinnene på Arken sliter ofte med skam, skyld, sinne, sorg, ensomhet, utenforskap, frykt og lav selvfølelse. De har ofte relasjonelle tilknytningsproblemer og vansker med å stole på andre. De kan søke intimitet og bekreftelse med andre gjennom seksualisert atferd. De kan ha vansker med å identifisere og sette ord på enkelte følelser, og å vise dem til andre.
Tar tid
De fleste av kvinnene som kommer inn på Arken strever i sine liv, og det er ikke alltid lett å forstå hva som skjer og hvorfor, verken for dem selv eller andre. Kvinnene som kommer hit for rusavhengighet beskriver ofte et komplekst og sammensatt bilde som innehar mange forskjellige symptomer, i tillegg til utredninger og behandlinger de har vært i fra før. Rus kan både kamuflere og forsterke symptomer på psykiske lidelser, og det kan være vanskelig å avdekke eller vite årsaksforholdene til symptomene. Dette gjør presis diagnostisering vanskelig, og komorbiditet – eller dobbeltdiagnoser – enda vanskeligere.
Heldigvis er et vanlig behandlingsforløp på Arken fortsatt 9 måneder, og vi finner som regel ut av dette i samarbeid med kvinnen som er innlagt til behandling her. Å prosessere et liv som har inneholdt både rus og traumer tar tid.
Double trouble
Kombinasjonen av traume- og rusproblematikk bidrar som regel til en forstyrrelse i kontakt med egne følelser. Dette er noe vi jobber mye med på Arken. Forenklet kan vi si at avhengighetslidelse er en form for følelsessykdom, fordi en ubalansert hjerne tar «autopilotvalg» basert på fjerning av ubehag. Komplekse traumer bidrar til dysfunksjonelle overlevelsesstrategier, og rusbruk bidrar til et ustabilt følelsesliv. Vi snakker altså double trouble.
Vi jobber primært med avhengigheten, men vi synliggjør traumer og deprivasjon. Vi jobber med kausaliteten – altså årsak/virkning – og anerkjenner og aksepterer det.
Jeg hadde egentlig ikke et ønske om å bli helt rusfri
Jeg hadde alltid holdt meg til gutta. I rusmiljøet var jeg en av dem. Jeg var tøffere enn de fleste – i alle fall så det sånn ut. Skulle jeg på kvinnekollektiv?
Da jeg søkte om hjelp, var planen min å holde meg rusfri for en liten periode, slik at psykologen min kunne fikse meg etterpå. Jeg tenkte at jeg ville slutte med de tyngre stoffene, og holde meg til alkohol og en joint i ny og ne ... for jeg hadde virkelig ikke et ekte ønske om å bli helt rusfri. Det trodde jeg ikke var mulig.
Jeg var en av gutta, men på et eller annet vis skjønte jeg at kvinnekollektiv var lurt for meg. For innerst inne, bak den tøffe fasaden, var jeg jo ei lita jente som hadde rota til livet mitt noe skikkelig.
De var etter meg
Da jeg kom til Arken, hadde jeg en pris på hodet mitt. Jeg hadde vært jaget på livet i seks år, rundt om i hele landet. Etter flere drapsforsøk, var det egentlig et lite mirakel at jeg i det hele tatt var i livet. Jeg hadde også mistet alt jeg eide i en brann.
Da jeg kom inn dørene på Arken, var jeg 36 år og hadde alle mine eiendeler i en bag.
Jeg hadde ingen
Jeg sto der i gangen på Arken - totalt ødelagt av rus og frykt. Jeg var livredd. Jeg hadde ikke tillit til noen. Familien min hadde jeg ikke hatt kontakt med på over to år.
Rusen hadde sluttet å virke. Den var bare en medisin jeg måtte ha, en krykke jeg kunne lene meg på, når livet ble for mye for meg ... Noe det var stort sett hele tiden. Rusmidlene gjorde meg i stand til å gå ut døra. Jeg visste ikke hvordan det var mulig å leve uten.
Nettene var verst
Jeg fikk ikke sove. Jeg var så redd. Men på Arken var det ansatte som passet på meg 24/7. Det ga meg en trygghet som gjorde det mulig å komme gjennom de første dagene. Da jeg ikke fikk sove, kunne jeg sitte i timevis å prate med nattevakten som var på jobb. Det var alltid noen som hadde tid til å prate med meg.
Sakte ble alt forandret. Og jeg fikk et lite håp – om at det faktisk var mulig å komme ut av kaoset.
Jeg lærte at jeg hadde en sykdom. Sykdommen het Avhengighet. Jeg var ikke ansvarlig for at jeg hadde fått den. Men det som var mitt ansvar å starte en tilfriskning fra denne sykdommen.
Jeg kunne begynne å telle dager som rusfri. Dager ble til uker, uker ble til måneder. Jeg hadde aldri vært rusfri så lenge siden jeg startet med rus som 14-15-åring.
Jeg var ikke alene likevel
På Arken ble jeg kjent med meg selv som rusavhengig kvinne. Jeg kunne fortelle om de mest skamfulle tingene rundt voldtekt og prostitusjon, uten å bli dømt av den grunn. Vi var flere som hadde opplevd de vonde sidene av rusmiljøet.
Behandlerne som jobbet på Arken, viste oss respekt og omsorg. Flere av dem var selv rusfrie rusavhengige, som hadde sine historier som de delte med oss. Det ga meg tro på at jeg hadde en sjanse. Det var faktisk mulig å bli rusfri og få et bra liv, selv for meg med min historie.
Reisen til et godt liv
Det var heftig å være i behandling, det skal jeg ikke bagatellisere. Jeg var lukket og låst innvendig etter årevis med rus i et tøft miljø. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne meg for hjelpen som ble tilbudt meg gjennom terapi og samtaler.
Kroppen reagerte rett og slett fysisk – og jeg fikk både psoriasis-utbrudd og helvetesild som følge av den indre kampen. Men jeg ga meg ikke. Jeg hadde fått et håp – og sett på andre – at det var mulig. Etter et halvt år, begynte det å løsne.
Jeg fikk en ny flokk
Det hjalp også at Arken sendte oss på møter i Anonyme Narkomane (NA) og Anonyme Alkoholikere (AA). Der traff jeg flokken min. I NA traff jeg mange av de folka som jeg alltid hadde søkt mot. De satt der på møtene – og var rusfrie. Jeg ville bli som dem.
Både på Arken og i NA, lærte jeg å sette ord på hvordan jeg hadde det – på ordentlig. Jeg lærte at jeg kunne leve rusfri – og jeg lærte hvordan jeg skulle få det til.
Jeg oppdaget at 12-trinnsprogrammet (som både Arken og AA/NA bygger på) ikke bare kunne hjelpe meg til å bli rusfri, men det kunne også gi meg et bra liv der jeg hadde det godt med meg selv og andre mennesker. Jeg kunne faktisk komme meg igjennom alle mulige hendelser og følelser, uten å måtte bruke rusmidler. Hvem hadde trodd det? I alle fall ikke den jenta som sto i gangen på Arken med alt hun eide i en bag ...
En dag av gangen
I dag kan jeg se tilbake på mange år som rusfri. Jeg går fremdeles på møter i NA, og jeg holder meg til flokken min der. Jeg har kommet meg igjennom forelskelser, forhold, skoler og jobber, dødsfall, terapi og sykdommer – faktisk de fleste av livets opp- og nedturer. Og er fremdeles rusfri.
Alt takket være Arken, som hjalp meg tilbake til livet da jeg trengte det som mest.
Hva menes med benektelse?
Slik fungerer benektelse
«Narkoman? Haha! Nei, jeg tar bare medisiner for uro og angst»
«Alkoholiker, jeg? Nei, mange drikker mye mer enn meg. Jeg blir aldri full blant folk.»
Benektelse er en psykisk forsvarsmekanisme alle mennesker har. Det er i utgangspunktet en mestringsstrategi som har som hovedfunksjon å holde ubehag unna.
Vi benekter når virkeligheten blir for vanskelig å ta inn over seg, for eksempel ved sykdom, dødsfall og traumatiske opplevelser. Vi benekter virkeligheten slik den er, for å slippe å kjenne på skyld og skam – og for å slippe å ta ansvar. Vi benekter for å flykte fra smerte eller andre ubehagelige følelser.
På den måten fungerer benektelsen. Helt til sannheten innhenter oss.
En rusavhengig kvinne i benektelse
Kvinnene på Arken har som regel et helt arsenal av forsvarsmekanismer knyttet til sin avhengighet, og de benekter omfanget av problemet på mange forskjellige måter. For den nære kretsen til en rusavhengig kvinne, er det som regel helt innlysende at hun har et større problem enn hun vil innse selv. Samtidig har som regel erkjennelsene omkring avhengighetens virkelighet truffet henne på en slik måte at hun også har begynt å søke hjelp.
Når kvinnen blir en del av behandlingsmiljøet på Arken, starter en prosess. De første terapeutiske oppgavene en pasient får handler om å bryte benektelsen. Det er helt nødvendig for å komme videre i behandlingen – fordi du kan ikke løse et problem du ikke erkjenner.
Benektelse i mange former
Benektelse arter seg på mange forskjellige måter. Det er viktig å kjenne den igjen for å identifisere den. Her er noen av de formene for benektelse som vi møter hos våre kvinner den første tiden etter inntak til Kvinnekollektivet Arken.
1. «Vanlig» benektelse
Å påstå at noe ikke er som det faktisk er, for eksempel at avhengigheten ikke er et problem, til tross for alle tydelige indikasjoner på det motsatte, og at det også blir oppfattet slik av andre. Konsekvensene av avhengigheten er ofte blitt for vanskelige å ta inn over deg.
2. Minimering
Å innrømme at det er et problem, men uttrykke det slik at det virker mindre alvorlig enn det i virkeligheten er. «Det er ikke så galt som det ser ut». «Jeg bruker i hvert fall ikke sprøyter». «Jeg drikker ikke på morgenen, og jeg drikker ikke sprit». «Jeg har aldri vært i Brugata».
3. Projisering
Å skylde på noe eller noen. Å benekte ansvaret for bestemte atferds- og tankemønstre på en slik måte at selve handlingen benektes ikke, men årsaken settes utenfor ens eget ansvarsområde. «Jeg møtte Espen. Han hadde rusmidler. Derfor gikk det som det gikk».
4. Rasjonalisering
Å benytte seg av alibi, unnskyldninger, rettferdiggjøring og andre forklaringer, enten bevisst eller ubevisst. Dette gir en tilsynelatende gyldig og forståelig grunn til oppførselen avhengigheten fører med seg. Atferden blir ikke benektet, men det blir gitt en plausibel og usann forklaring som høres mer eller mindre fornuftig ut. «Jeg er rød i øynene fordi jeg er allergisk». «Jeg er litt sløv fordi jeg sover dårlig». «Jeg drikker bare dyre viner og sjampanje, derfor kan jeg ikke være alkoholiker».
5. Intellektualisering
Å holde følelser på avstand ved å snakke om personlige ting eller avhengighetsproblemet på et nivå av generalisering, teoretisering og intellektualisering. «Man kan drikke fire enheter før man mister kontrollen». «Du tenker at du har alt på stell, men så viste det seg at du tok feil». «For mange er det slik, derfor er det sånn for meg også».
6. Avledning
Å skifte samtaleemne ofte, gjerne for å unngå ubehagelige temaer, som for eksempel konsekvensene av avhengighetslidelsen.
7. Fiendtlighet
Angrep er det beste forsvar. Å bli irritert eller sint når bestemte temaer tas opp. Dette er veldig effektivt, og motparten gir seg ofte.
Er benektelse løgn?
Benektelse i sine ulike former handler ikke nødvendigvis om veloverveid løgn, planlagt bedrag eller manipulasjon. Den forekommer automatisk, og henger sammen med de strukturelle endringene i hjernen som utvikles i løpet av en avhengighetsutvikling, samtidig som det er en helt naturlig ubevisst psykisk forsvarsmekanisme.
Benektelsen er på mange måter den mentale besettelsens beste venn. Etter hvert som avhengigheten utvikler seg, blir benektelsen gjerne mer og mer gjennomtrengende og dypere. Den blir progressivt vanskeligere å trenge igjennom etter hvert som den avhengiges problemer blir flere og mer og mer uhåndterlige.
Ofte er benektelsen også knyttet til ren forvirring. I mange tilfeller har ikke en kvinne på Arken selv oversikt over hva som er sant i forhold til rusmønstre og konsekvensene av rusmisbruket. Benektelsen forvrenger selvoppfattelsen og begrenser dømmekraften, og dette resulterer igjen i diverse former for selvbedrag og upresis selvbevissthet.
Derfor trenger mange hjelp til å bryte benektelsen.
Mestring for aller første gang
«Jeg må ta et oppgjør med meg selv nå, ellers dør jeg»
“Jeg må ta et oppgjør med meg selv nå, ellers dør jeg”.
Dette skrev jeg i dagboken min første september 2016. Samme måned ble jeg innlagt på sykehuset. Rusen hadde fysisk gitt meg blodpropp og infeksjon i hjertet, i beinmargen og i blodet. Men den hadde også gjort at jeg mistet datteren min, familien min, jobben og alt jeg eide.
Den måneden tok jeg den viktigste avgjørelsen i mitt liv. Jeg ba om hjelp. Og jeg trengte virkelig hjelp, for historien min er lang og vond.
Den flinke jenta
Da jeg var fire år ble jeg misbrukt av naboen vår. Jeg prøvde å si til onkelen min som var politi, at «han der er en farlig mann, kan du ta ham»? Men han trodde jeg lekte, og lo.
I årene etterpå husker jeg at jeg sto innenfor gjerdet og så ham gå forbi.
Jeg klandret meg selv. Jeg hadde ikke kontroll over følelsene mine – så da tok jeg heller kontrollen over det jeg kunne kontrollere; det ytre. I skapet mitt lå klærne pent brettet og sortert i farger. Jeg gjorde det eksepsjonelt bra på skolen og stressa meg opp til å bli den «flinke jenta» for alle rundt meg.
Møtte voksenlivet med rus
Jeg fikk en utdannelse som hjelpepleier og kom i jobb. Alt handlet om jobb – og det gjorde at jeg ikke trengte håndtere følelsene mine. Jeg tror jeg var det folk kaller en arbeidsnarkoman.
Jeg glemmer aldri det øyeblikket da stesøsteren min døde av overdose på heroin, og jeg fikk mine første beroligende tabletter av legen. Alt stresset og alle bekymringene forsvant, og jeg hadde funnet en ny måte å få kontroll på.
Og slik fungerte det en stund. Jeg brukte rusen til å håndtere livet. Kjærlighet og relasjoner til menn var vanskelig, og jeg måtte ruse meg for å kunne ha sex uten at angsten tok overhånd.
Jeg flyttet til en annen by for å studere videre til sykepleier, men jeg ble utsatt for voldtekt i siste praksisperiode. Da ble det mer medisin – og mer rus. Jeg valgte å si i fra meg autorisasjonen og etterhvert omskolere meg til barnevernspedagog. Jeg ble gravid men jeg fullførte studiet.
Ble mamma og kriminell
Jeg holdt meg rusfri i svangerskapet og fikk en nydelig datter. Hun skulle jeg beskytte for alt i hele denne verden. Det gikk dessverre kort tid før jeg skjønte at jeg ikke var i stand til å beskytte henne. Hun hadde kolikk, og jeg mistet melken. Jeg begynte å drikke. Jeg drakk når hun sov – og etter hvert også når hun ikke sov. Rusen var sterkere enn instinktet til å beskytte min egen datter.
Til slutt satt jeg der med Barnevernet. Jeg som barnevernspedagog selv, burde vite alt om omsorgssvikt. Broren min sendte inn flere bekymringsmeldinger allerede første året jeg var mamma, og skammen førte meg ut i en sirkel av bitterhet og lovbrudd. Jeg ble kjent som “miljøterapeuten som barberte av seg alt håret og satte fyr på en bod”. Jeg ble lagt inn på sykehuset på grunn av effektene rusmidlene hadde på meg. Jeg var flink til å snakke, men jeg manipulerte alle. Jeg trodde jeg lurte alt og alle men den jeg lurte var meg selv.
Konsekvensene var store. Jeg fikk til slutt ikke lov til å treffe datteren min og jeg mistet omsorgen. Jeg ble tatt for butikktyveri, og jeg ble siktet for brannstiftelse etter å ha kastet en sneip inn i en bod. Jeg mistet jobben og familien min kuttet meg helt ut.
Mestring for aller første gang i livet
Jeg lå på den hvite sykehussengen da telefonen ringte i oktober 2016. Det var ARKEN som lurte på om jeg fremdeles ville ha behandling. Jeg gråt av glede!
Da jeg kom til ARKEN, hadde jeg mistet alt. Derfor kunne jeg ikke gjøre denne behandlingen for noen andre enn meg selv. Jeg hadde mistet alle, men jeg kunne fortsatt finne meg selv. Det var skummelt å dele rom med andre kvinner (*red.anm. fra 2021 har vi bare enkeltrom på Arken), og jeg ble skremt da ei tidligere Arken-kvinne sa til meg «for at du skal klare å holde deg rusfri, må du være ærlig mot deg selv og andre- på både godt og vondt». Jeg ble skikkelig redd. Jeg hadde jo ikke vært ærlig mot meg selv siden jeg var fire år.
I behandlingen opplevde jeg stolthet og mestring for første gang i mitt liv. Den flinke piken ble gjennomskuet. I terapien fikk jeg hjelp til å snu de negative tankene jeg hadde om meg selv til positive. Jeg skjønte at det å vise følelser og svakhet, er å være sterk. De kvinnene som irriterte meg mest, var de jeg lærte aller mest av.
Å innse hva jeg hadde påført datteren min, rev meg opp innvendig. Jeg var så skamfull. Men det som hjalp var å snakke med de andre mammaer på ARKEN. Jeg skrev en lapp som jeg hengte opp på veggen og leste hver kveld. «Vi kan fremdeles skape gode minner», «Hun er trygg der hun er nå.», «Jeg gjør noe med rusavhengigheten min nå.», «Jeg er på vei til å bli en god mamma.» Den slitte lappen leser jeg fremdeles.
På ARKEN lærte jeg å være ærlig. Og i det ligger nøkkelen til alt.
Tiden etter behandling
Etter behandlingen har jeg vært sann og gjort opp med familien min, venner, barnevernet, rettssystemet og tidligere arbeidssted. Jeg har stått opp for meg selv og vært ydmyk. Jeg er i jobb nå, og på jobben min vet de alt om fortiden min. Likevel har de troen på meg som en viktig ressurs. Jeg har fremdeles ettervernet på ARKEN som jeg kommer til, og vet jeg kan ringe inn om det blir tøft en dag. Det hjelper meg.
Jeg bruker verktøyene jeg lærte på ARKEN, har ukeplan og forteller meg selv hver morgen at i dag skal jeg være rusfri. Det er rart, men det hjelper. Familien og barnevernet har også fått troen på meg tilbake. Jeg har fått tilbake dattera mi, og jeg er blitt mamma på fulltid. Jeg tar en dag om gangen, og jobber med meg selv. Det siste jeg vil er å skli ut igjen.
Jeg skal ikke lyve å si at det er lett å bli rusfri. Kongen sa en gang «Det er ikke vanskelig å slutte å røyke, men det er vanskelig å bestemme seg for det»
Jeg visste jeg hadde et problem, og hadde utallige ganger lyst å slutte ruse meg. Men det var da jeg innrømmet at jeg var maktesløs og ba om hjelp at jeg klarte det. Den viktigste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv, var å be om hjelp.
Vi har fått tilbake jenta vår
- Datteren vår er rusavhengig!
«Hun var verdensmester til å trille oss rundt lillefingeren. Til slutt forsto vi det: Vår datter var rusavhengig. Hva i all verden skulle vi gjøre?»
Rusavhengige kvinner lyver. Rusavhengig kvinner trosser det meste – og særlig de som står aller nærmest - for å opprettholde misbruket. Rusavhengige kvinner sårer, sviker og svikter alle. Bare fordi rusen er sterkere enn alt annet.
Dette er historien til foreldrene til en kvinne som har vært til behandling på ARKEN.
Vi var på en tur med familien da det gikk opp for oss hvor langt det hadde gått. Det ble så alvorlig at vi måtte kjøre henne til sykehuset, og deretter på avrusning. Det var forferdelig vondt å måtte avbryte hele reisen og konkludere med at datteren vår var rusavhengig, for hva sa det egentlig om oss som foreldre?
Når vi ser tilbake på tiden før vi forsto alvoret, ser vi at det var mange faresignaler. Hun var verdensmester til å trille oss rundt lillefingeren. Hun kom til oss og trengte penger til det ene og det andre. Dette var egentlig litt rart, for hun jobbet jo som lærer og hadde god inntekt.
Jenta vår var jo «helt normal», både våken og skarp. Hun hadde hatt en grei oppvekst, fått seg utdannelse, jobb og en snill mann. Kunne det virkelig være så ille?
Hva var galt med oss som foreldre?
Men da vi først innså realiteten, så vi også hele historien i et nytt lys. Det var alltid kjekling om penger. Hun skulle ha ditt og datt. Når hun var litt «forkjøla», tok hun alltid medisiner. Jeg husker at jeg lurte på om det faktisk var sykdom, eller noe helt annet. Når hun kom på besøk, gikk hun alltid i kjøleskapet for å sjekke om vi skulle ha øl eller vin til maten. Hun hadde alltid veska full av Paracet. Det var mange slike små signaler, men jeg ser dem tydeligere nå i etterkant – nå som jeg vet som jeg vet hvor dødsens alvorlig det egentlig var. Avhengighet er veldig skumle greier ...
Flere behandlinger – mange skuffelser
Datteren vår kom endelig i behandling. Men også det ble en reise i oppturer og nedturer, og vi er ennå ikke helt trygge. Hun har hatt mange tilbakefall, og jeg tar meg hele tiden i å tenke «hvordan har hun det egentlig nå?».
Etter et av de første oppholdene hun hadde i behandling, skulle hun få bli med oss på en familietur til utlandet. Hun gledet seg veldig. Men da vi kom til behandlingsstedet, møtte vi henne så sløv at vi måtte avlyse hele turen. Hun ble veldig lei seg, men det ble en vekker for henne i behandlingen.
Vi ga henne en sjanse til, og reisen ble til slutt gjennomført. Selve turen var veldig vellykket, men ikke lang tid etterpå hadde hun et nytt tilbakefall.
Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden hun fortalte at hun ikke orket å leve lenger.
Oppholdet på ARKEN
Da hun kom på ARKEN var hun allerede dreven i forhold til behandling og institusjoner. Men ARKEN var noe litt annet. Miljøet var trygt for henne, og disiplinen var viktig. På ARKEN sa de at hun trengte tøff kjærlighet. Vi ble forklart at hun trengte å se at vi elsker henne, men også å få tydelige, sunne grenser. Det hjalp oss veldig. Å friste med utenlandsturer var ikke løsningen.
På ARKEN har det vært lange perioder der vi ikke har hatt så mye kontakt. Vi vet at hun frivillig tok tester for at hun skulle være sikker på å ikke falle tilbake. Hun måtte dele rom, ta hensyn til andre og fikk plikter.
Hun fikk tid til å jobbe med seg selv. Det er mye vi som foreldre ikke vet om behandlingen på ARKEN. Men vi har inntrykk av at hun har fått et godt, sunt nettverk rundt seg.
Håpet og fremtiden
Etter mange runder i behandling - på ARKEN og andre steder, går det nå bra med datteren vår. Vi har fått tilbake jenta vår, og er nesten i lykkerus, og så takknemlige hver eneste dag for den hjelpen hun har fått. Fremdeles er det av og til som om vi går på nåler, fordi det nå går så bra. Det er en stemme i underbevisstheten som sier «bare det varer, bare det varer!» Vi unngår nesten å prate om historien, og vil helst ikke rippe opp i alt som har skjedd. Forholdet vårt er godt nå – og vi gjør vårt beste for å bygge videre på det.
Vi har vært sinte og redde. Å se sitt eget barn i bevisstløs tilstand setter spor for alltid. Vi har bedt til Gud om at det måtte gå bra og flere ganger lurt på hvor lenge vi kommer til å ha henne. Rusavhengighet er en sykdom, og den er ingens feil.
Veien har vært tøff, men til alle andre foreldre der ute – vil vi si: Vær tålmodige! Ikke gi opp kjærligheten, men gi heller ikke etter for den rusavhengiges manipulering. Sørg for at barnet ditt får nok tøff kjærlighet. Belønningen er så stor når barnet ditt til slutt klarer å legge misbruket bak seg.
ARKEN reddet livet mitt
Jeg husker godt første gangen jeg drakk. Det var som om jeg hadde funnet løsningen på alle livets utfordringer. Jeg fikk akkurat den selvtilliten jeg trengte. Jeg ble kvitt alle de vonde følelsene. Det var som en mirakelmedisin, en eliksir som gjorde alt mulig.
Jeg var 16 år den gangen. Alle drakk. Jeg var ikke den som drakk mest. Men jeg var den som drakk annerledes. Mens de andre drakk når det var alkohol tilgjengelig, var jeg den som sørget for at det var tilgjengelig. Jeg hadde alltid en backup, en flaske ekstra i veska, et hemmelig sted på russetreffet. Jeg gikk aldri tom. Jeg var livredd for å gå tom. Hvordan skulle jeg fungere da?
Skoleflink –en helt vanlig jente
Jeg var flink på skolen. Gode karakterer og skryt ga meg noe av det samme som alkoholen gjorde. Den strategien hadde fungert lenge før jeg møtte min venn Rusen. Det samme hadde selvskadingen gjort. Eller maten, enten jeg nektet meg den eller kastet den opp. Jeg hadde en liste over løsninger, alle med samme formål: Å dempe følelsene, å ta bort utilstrekkeligheten, å fjerne meg fra meg.
Jeg og Rusen ble bestevenner
Han var der alltid. Når alle andre dro hjem. Da jeg flyttet hjemmefra og skulle bli kjent med voksenlivet, sto han ved min side. Han flyttet med meg på hybel, hjalp meg da jeg traff min første kjæreste og da jeg reiste ut i verden med ryggsekk for første gang. Han var med meg på lesesalen, før og etter eksamen, opp på scenen på studentrevyer og i diverse tillitsverv. Jeg og Rusen mestret livet.
Ganske lenge mestret jeg det meste
Jeg var 20 år første gang jeg sa høyt til meg selv «Jeg drikker som en alkoholiker. Jeg lyver. Jeg stjeler. Jeg gjemmer og skjuler.» Men jeg smilte til min bestevenn. Vi bestemte oss for at så lenge det bare var vi to som visste om dette, så var det greit. Vennskapet vårt ble altoppslukende. Vi gjorde alt sammen. Det ble ikke plass til noen andre. Familien min prøvde, men ga opp. Vennene mine ble sviktet. Jobben ble noe vi håndterte sammen på et vis, og når konsekvensene dukket opp, så sendte vi dem et surt blikk og dro hjem til oss selv igjen. Det var ikke viktig for meg og Rusen, for vi hadde hverandre.
I motsetning til venner, familie og kjærester som ble sure, oppgitte og såret – så viste Rusen stadig nye sider av seg selv. Når alkoholen sluttet å virke, så fant jeg piller og hasj. Nye løsninger. Ny flukt.
Helt til alt stoppet opp
Min beste venn tok nesten livet av meg. Jeg kunne drikke en hel flaske vodka og føre en normal samtale da ambulansen plukket meg opp. Jeg hadde mistet begrep om tid. Uker og måneder fløt i hverandre. Jeg ville bare dø, men klarte ikke det heller.
Jeg husker ennå øynene til en sykepleier på akuttmottaket som så på meg og spurte «hvorfor gjør du dette mot deg selv?». Jeg lå med en veneflon i hver hånd. Jeg var pumpet for medikamenter, hadde promille som tilsa at jeg skulle vært død, var desorientert etter nok et delirium. Jeg ble fortalt at ambulansepersonell hadde reddet meg fra å omkomme i min egen leilighet som var fylt med røyk etter et mislykket forsøk på å lage mat. Min eneste tanke var at jeg sikkert ikke hadde klart å drikke opp alt, det måtte være mer alkohol der hjemme. Jeg rev ut veneflonene, reiste meg opp og forlot sykehuset. Jeg var 28 år og fullblods alkoholiker.
Løgnen som sluker dagene
På dette tidspunktet hadde jeg møtt flere titalls spesialister. Jeg hadde lurt psykologer, spilt skuespill i terapigrupper. Jeg hadde fortsatt jobb. Jeg hadde en leilighet og en lege som skrev ut sykmeldinger og medikamenter. Jeg hadde diverse diagnoser – og en dosett full av piller som skulle kurere det ene for det andre.
Men ingen hadde noen gang sagt til meg: Du mestrer ikke livet ditt. Du er maktesløs overfor rusen. Du kommer til å dø. Men det finnes en løsning på alt dette. Du må bare gi opp først. Du må slutte å kjempe.
Vendepunkt på Arken
Det skjedde først da jeg møtte en annen alkoholiker. Og det var det møtet som forandret mitt liv. Jeg møtte en voksen kvinne, en behandler som ikke var redd for å fortelle meg sannheten om livet jeg levde. Men som samtidig kunne gi meg trygghet på at det fantes en løsning – og at hun selv hadde erfart akkurat det. Hun fortalte at jeg måtte forkaste alle mine strategier. Jeg måtte lære meg å leve livet på livets premisser, og ikke på min egne. Hun fortalte meg at det ikke var farlig å være redd. Jeg kom ikke til å miste grepet selv om det gjorde vondt å kjenne på alle følelsene som kom. Hun fortalte meg at jeg ikke var alene.
Gjennom behandling på Kvinnekollektivet Arken og i fellesskapet Anonyme Alkoholikere og Anonyme Narkomane har jeg lært å leve.
Jeg har vært edru og rusfri i 4837 dager. En dag av gangen. Jeg er mamma og mellomleder i en norsk bedrift. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk livet mitt tilbake. Rusen ligger begravet på utsiden av porten til Kvinnekollektivet som reddet livet mitt.