Da jeg søkte om hjelp, var planen min å holde meg rusfri for en liten periode, slik at psykologen min kunne fikse meg etterpå. Jeg tenkte at jeg ville slutte med de tyngre stoffene, og holde meg til alkohol og en joint i ny og ne ... for jeg hadde virkelig ikke et ekte ønske om å bli helt rusfri. Det trodde jeg ikke var mulig.

Dette er en historie om selvutslettelse, selvopptatthet og død. Men det er også en historie om håp. Det er min historie. Om mine to søstre.

«Jeg må ta et oppgjør med meg selv nå, ellers dør jeg»
Dette skrev jeg i dagboken min første september 2016. Samme måned ble jeg innlagt på sykehuset. Rusen hadde fysisk gitt meg blodpropp og infeksjon i hjertet, i beinmargen og i blodet. Men den hadde også gjort at jeg mistet datteren min, familien min, jobben og alt jeg eide.

Rusavhengige kvinner lyver. Rusavhengig kvinner trosser det meste – og særlig de som står aller nærmest - for å opprettholde misbruket. Rusavhengige kvinner sårer, sviker og svikter alle. Bare fordi rusen er sterkere enn alt annet.

Jeg husker godt første gangen jeg drakk. Det var som om jeg hadde funnet løsningen på alle livets utfordringer. Jeg fikk akkurat den selvtilliten jeg trengte. Jeg ble kvitt alle de vonde følelsene. Det var som en mirakelmedisin, en eliksir som gjorde alt mulig.