Når du tror at alt håp er borte, så er det faktisk ikke det
Dette er en historie om selvutslettelse, selvopptatthet og død. Men det er også en historie om håp. Det er min historie. Om mine to søstre.
Jeg fikk beskjed om å kaste meg i bilen. Vi måtte dra fort, og jeg skjønte ingenting. I bilen ble det ikke utvekslet mange ord. Det var egentlig helt vanlig i min familie. Jeg var 14 år. Jeg visste ikke om det som skjedde var virkelighet eller bare en vond drøm. Da vi omsider var fremme ved sykehuset, så jeg pappa ved hovedinngangen. Røyken ristet i hendene hans. Han sa ikke et ord. Det var første gang jeg så pappa gråte.
Det var ingenting de kunne gjøre
Vi ble guidet inn i et lite rom. I senga lå ei jente på 20 år. Håret var børstet bakover, men det var stritt og fett. Huden var blank, og brystkassen gikk opp og ned i samme takt som lydene fra maskinen. Det var ledninger overalt. Det blinket og lyste opp omgivelsene, selv om de hadde dempet belysningen.
De kunne ikke gjøre mer for henne, annet enn å skru av respiratoren og la naturen gå sin gang. Dagen ble til kveld. En etter en gikk vi bort til henne, klemte henne og hvisket våre siste ord i øret hennes. Mine utydelige ord ble «Jeg er glad i deg» ... Jeg holdt henne hardt i hånden. Pusten ble svakere og svakere. Det ble lenger pause mellom hvert åndedrag. Da tiden var inne, rant en tåre ned på det slitne kinnet hennes. Min eldste søster, på 20 år, hadde tatt sin siste sprøyte med heroin. Nå var hun på vei inn i evigheten. Uten oss. Men nå visste vi i hvert fall hvor hun var.
Jeg kunne ikke miste en søster til
Vi var maktesløse, og jeg var bare sinna. Vi pratet aldri om det. Livet skulle gå videre. Hardest gikk det nok ut over min andre søster. Jeg hadde sett opp til henne hele livet. Hun var ett år yngre enn vår storesøster, flink på skolen med toppkarakterer og et stort sosialt nettverk. Nå ble hun langtidssykemeldt og distanserte seg fra oss andre.
Mamma var bekymret for henne. Jeg kunne stort sett gjøre hva jeg ville. Jeg var ukonsentrert og fikk etter hvert mange hemmeligheter, for en god bror kunne man jo stole på. Jeg husker det var spennende å sitte i kjellerleiligheten til søstera mi og høre på musikk. Jeg fikk lov til å være der mens hun og vennene hennes ruset seg. For meg ble det helt naturlig å se på at de dro i seg stripe etter stripe. Jeg begynte å lage historier for å beskytte søstera mi. Jeg kunne ikke miste en søster til – og jeg trodde faktisk at jeg hjalp henne ved å lyve.
En dag var jeg og en kompis på utsiden av huset der søstera mi bodde. Plutselig parkerte en ambulanse med blålys utenfor huset hennes. Hun hadde tatt sin første overdose med piller.
Jeg visste ikke at jeg faktisk la til rett for hennes helvete
Jeg har mange svarte hull selv fra den tiden, men verken jeg eller søsteren min glemmer lappen jeg skrev til henne da hun kom hjem fra sykehuset: «Jeg orker ikke å miste en søster til. Jeg orker ikke å leve hvis du fortsetter å ruse deg».
Men årene gikk, og nedturene kom oftere enn oppturene. Om samvittighet hadde vært et fag på skolen, så hadde søstera mi fått toppkarakter. Hun var ekspert i å spille på den følelsen. Oftere og oftere spurte hun om å få låne penger; penger til kattemat, penger til et brød ... Og vi ga henne penger. Uten å nøle kjørte jeg land og strand rundt for å hjelpe. Jeg brydde meg ikke om hvordan jeg selv hadde det. Jeg ville bare passe på at søstera mi hadde det bra, og at hun fikk det hun trengte. Når jeg skulle besøke henne, ba hun meg alltid om å handle med noe. Det kunne være brus eller knekkebrød. Jeg lærte etter hvert at alt hadde en baktanke, som alltid handlet om henne. Jeg var jo glad i søstera mi. Jeg kunne gjøre alt for at hun skulle ha det bra. Jeg forsto ikke at det jeg faktisk gjorde, var å legge til rette for det rushelvetet hun gikk igjennom.
Jeg ble en del av hennes spill
Under ett av mange opphold på psykiatrisk avdeling, «ransaket» jeg rommet hun hadde hjemme hos oss. Der fant jeg 2-3 brett med Rohypnol, eller hyppere som det så kult kalles i det miljøet. Istedenfor å si ifra til mamma eller kaste dem i do, gikk jeg ut som en god bror jeg var, og solgte dette på gata til noen andre rusmisbrukere.
Jeg tenkte at jeg skulle omsette disse til kontanter som kunne vente på henne til hun ble skrevet ut. For det var jo bedre at hun hadde penger enn piller når hun ble skrevet ut?
Når jeg tenker på dette i dag, så skulle jeg heller kasta pillene i do.
Søsteren min ble en mamma
Vi fikk alle en pause da hun ble gravid. Hun klarte å holde seg rusfri en stund etter at hun ble mor, men oppførselen hennes var akkurat som da hun ruset seg. Hun skulle ha hjelp til alt, og hvis vi ikke hadde mulighet, var vi slemme med henne. Beskyldningene haglet. Det var vi som var grunnen til at det hadde gått som det hadde gått med henne.
En ettermiddag ringte mamma og var fortvilet. Hun trengte hjelp med søstera mi. Jeg slapp som vanlig alt og kjørte utrykning. Vi låste oss inn i leiligheten hennes. Søstera mi var et ordensmenneske med tvangstanker, så det overrasket meg ikke at leiligheten hennes var strøken. Men på gulvet krabbet niesa mi på knappe to år rundt. Hun tok sine modige steg opp mot sofaen og prøvde å få kontakt med mammaen sin. Der lå søstera mi - langt inn i pille- og alkoholrus, og sov.
Min egen snuoperasjon
Den opplevelsen forandret noe i meg. Redselen for at den nydelige niesa mi skulle bli tatt fra oss, forsvant. Jeg ville ikke at hun skulle vokse opp slik. Jeg gikk fra å være den hjelpsomme broren til å bli den «slemme» broren.
Jeg meldte fra til barnevernet, som tok omsorgsretten fra søsteren min. Heldigvis ble niesa mi tatt vare på i familien. Kommentarene fra søstera mi om at jeg hadde ødelagt livet hennes, kom på løpende bånd. Utad klarte jeg å holde motet oppe. Inni meg kjempet jeg en daglig kamp for å overbevise meg selv at jeg hadde gjort det riktige.
Jeg måtte ta var på meg selv
Ustabiliteten hang over oss. Søstera mi var observert mellom to Securitas vakter igjennom kjøpesenteret, skallet på hodet og nesten ugjenkjennelig. Det hadde klikket for henne, igjen. Jeg følte skam og skyld. Mitt humør gikk ut over alle andre jeg var glad i. Jeg ble fort sinna og irritert, og var ikke meg selv.
Jeg tok et skikkelig oppgjør med meg selv, og konkluderte med at tiden var inne for å begynne å snu på hele strategien. Jeg sendte henne en SMS der jeg skrev at jeg kom til å kutte all kontakt med henne. Jeg forklarte at jeg gjorde det for å skjerme meg selv og min familie, samtidig som jeg forklarte at jeg var glad i henne. Jeg håpet bare at hun ville forstå. Jeg blokkerte hennes muligheter til å ta kontakt med meg på telefon, SMS og alle sosiale medier. Jeg måtte for en gangs skyld ta vare på meg, selv om samvittigheten spiste meg opp innvendig.
Jeg trodde jeg skulle miste en søster til
Søstera mi kjørte seg helt ned i kjelleren. Hun var døden nær med infeksjoner, og lå innlagt på isolasjon i flere uker. Redningen kom da hun fikk tilbud fra Kvinnekollektivet Arken. Der var hun innlagt i ni måneder og kom hjem som et helt nytt menneske.
Jeg merket på hele henne at noe hadde skjedd. Vi fikk tilbake kontakten, og jeg har fått tilbake den søstera mi som jeg en gang så opp til.
Det som nå varmer aller mest er at hun takker meg for at jeg kuttet all kontakt. Hun måtte nesten dø for å innse at ingen sto der og hjalp henne opp igjen. Dette var et ansvar hun måtte ta selv.
Å sette grenser for den rusavhengige søstera mi er det tøffeste, men samtidig beste jeg har gjort. I dag har søstera mi over to år rusfri tid. Dattera hennes har flyttet hjem til mammaen sin på permanent basis.
Min historie om mine søstre er et bevis på at når alt er mørkt, og når du tror at håpet er borte, så er det faktisk ikke det. Tusen takk Kvinnekollektivet Arken.